Kommunikasjon mellom barnas og de voksnes verden er et vanskelig foretak. Selv med all kjærlighet og godsinnhet de voksne har for barna er det likevel mulig at barna opplever traumer. Et naturlig spørsmål som stilles da er om vi virkelig kan bli psykisk syke eller om vi bare har valgt en feil strategi vi forholder oss med til dårlige følelser? Å få svar på nevnte spørsmål kan avgjøre om vi kommer til å “behandle” psykiske forstyrrelser eller rett og slett lære noe vi ikke har lært…
Barn forstår ikke kontekst og mening som står bak uttrykk og handling hos voksne mennesker, og voksne (ofte stressutsatte) har tendens til å kommunisere på en måte som, for barn, kan virke skremmende. Det er en vanlig forestilling hos mennesker at traumer forårsakes av en voldelig opplevelse. I mitt arbeid har jeg derimot opplevd hvor traumatisk en ”bagatell” kan være for barn. En slik ”bagatell” kan påvirke hele barnets livsløp og resultere i psykiske plager i voksen alder.
Stort sett får vi alle vår porsjon traumer i løpet av barndommen, særlig i den tidlige fasen. Barna trenger god tid før de utvikler seg både fysiologisk og psykologisk, slik at de kan klare å forstå og bearbeide vonde følelser. For at følelser skal kunnes forstås må de settes i perspektiv – man prøver å dele dem med andre mennesker, forstå at det man føler ikke er et isolert fenomen. For å dele følelser med andre må man sette ord på dem, føre dem inn i det indre språket og sende dem ut gjennom en omfattende kommunikasjonsprosess. Små barn har ikke et tilstrekkelig utviklet språk for å kunne utføre en slik vanskelig oppgave. De må modne språklig sett for å dele sine følelser. Med hensyn til selvbearbeidelsen av de vonde følelser er barna faktisk i en ganske så hjelpesløs situasjon.
Likevel må de treffe en beslutning og velge en strategi. Da står det mellom to valg som tas på et ubevisst plan. Det første valget er noe lignende uttrykket: ”Shit happens!”. Barna aksepterer livet som noe som består av både dårlige og gode følelser. De ”kjøper” tid, som for dem er nødvendig for at hjernen skal kunne modnes og språket fylles ut med ord. De klarer å gå gjennom en læringsprosess hvor følelsene rasjonaliseres og gjøres til felles erfaring gjennom kommunikasjon med sine ”likemenn”. Men det finnes barn som har lite toleranse for dårlige følelser og stort sett har paradisiske forestillingen om hva et godt liv er. De bruker sin vilje, sin egen indre styrke, til å hyre sitt intellekt og feie bort dårlige følelser. Dårlige følelser blir oversett, undertrykt og de gode blir satt fokus på i stedet. Slik får barna et liv skreddersydd etter deres egne paradisiske forestillinger om hva det gode liv er. Denne prosessen går vanligvis på bekostning av livskvaliteten – ved å overse dårlige følelser overser og unngår man situasjoner som minner om dem. De dårlige følelsene forsvinner ikke likevel. De blir bare satt på vent, forstyrrer i bakgrunnen og blir etter hvert til en ”tikkende bombe”.
Jeg har en mistanke om at forestillingene monoteistiske religioner har om det vi beskriver som ”paradis” overføres ganske tidlig til barna. Foreldre og samfunn generelt, uten at de selv vet det, påvirker barna til å foreta feil valg av strategi når de først skal bearbeide vonde følelser. De barna som rett og slett ”renser” sine tanker for dårlige følelser, går ut av en læringsflyt som er avgjørende for måten de forbereder seg på det voksne livet. Ved å feie bort dårlige følelser går barna glipp av muligheten til å lære noe om seg selv, men også om samfunnet og menneskene rundt seg. De mister også muligheten til å lære om hvordan de kan bearbeide sine dårlige følelser og forvandle dem til noe de faktisk kan dra nytte av. I sin voksne alder sitter de igjen med et dårlig introspektiv (kunnskap til å observere det indre i seg selv) og en heller svak emosjonell intelligens. Fortsatt er de hjelpeløse i måten de håndterer følelsene sine på, og ofte fortsetter de å konstruere sitt eget tenkningsunivers uten å ta hensyn til det indre i seg selv. De bokstavelig talt falsifiserer sine egne tanker, og på denne måten ender de opp med å ”tenke” følelser i stedet for å føle dem. Uten å virkelig klare å plukke informasjon om følelsene sine, er man nødt til å bomme. Man kommer inn i en irrasjonell boble som er ”rasjonell” sett fra innsiden, men som på utsiden kommuniserer lite med omgivelsenes realitet. Det er ikke mye lykke mennesker finner i en slik boble. I en boble kan man kanskje føle seg ”trygg” men også stadig mer og mer misfornøyd. Dette i seg selv forsterker prosessene og gjør boblen mer solid. Da kan man si at man er inne i en ond sirkel og det blir bare vanskeligere jo mer man prøver å forbedre situasjonen. Den ”onde sirkelen” er faktisk det som står bak det vi kaller for en ”psykisk forstyrrelse”.
I helsevesenet er psykiske forstyrrelser kategorisert og standardisert. Der opererer man med ”sykdomsbegreper”. I hypnoterapi kjenner jeg ikke ordet sykdom. Prosessene jeg skriver om er en del av en naturlig prosess hvor mennesker prøver å hjelpe seg selv men velger feil strategi for det. I terapeutisk arbeid er det like viktig å bearbeide vonde følelser hos mennesker som å lære dem en riktig strategi de kan forholde seg til på vei til en harmonisert framtid.
Sanjin Salahovic
Reg. Homøopraktiker MNLH
Hypnoterapeut og tankefeltterapeut MAEPH
BA i kultur og samfunnsfag