Det har alltid vært en uvanlig følelse å se på en teaterforestilling. Uansett om det er snakk om en forestilling framført i all høytidelighet i et gresk teater eller kanskje forbigående på et sted ute i gata i en middelalders eller renessanseby i Europa, er teater noe som provoserer oss til refleksjon om oss selv og livet generelt. Hypnoterapi setter opp en teaterscene i tankene våre. Et teaterstykke, om det så er ment til å provosere til tenkning om dype etiske dilemmaer, eller tvinge fram spontan latter, har alltid vært en slags renselse og en avansert måte til å lede oss ut av hverdagslivets mangel på refleksjon.
I dag, kler vi oss pent når vi går på teater. Det har blitt til et ritual. Man kommer inn i salen, setter seg i stolen. Dørene stenges, lyset slokner. Stillhet og forventninger… Og så begynner det. Teppet går opp og forestillingen begynner… Hvis man er heldig og skal se et fint stykke med gode skuespillere kan to timer gå forbi som i en drøm. Og når man kommer seg ut i virkeligheten blir man stående en stund, lettere forvirret, fraværende… Det er ikke nødvendigvis slik at det vi får se stemmer med virkeligheten rundt oss, men den universale visdommen som finnes i ethvert godt teaterstykke setter i gang viktige prosesser. Vi blir annerledes når vi kommer ut… Dette er omtrent den samme følelsen man får når man kommer ut av det ”hypnotiske teateret”. Det er det indre teateret som setter sin scene opp i våre tanker.
Hypnoterapi kan utføres på mange måter. En av framgangsmåtene kalles ”analytisk hypnoterapi”, eller ”hypnoanalyse”. Erfaringer som flere av psykologiens fedre hadde med hypnotisk avslapning støpte et stødig grunnlag til det som senere skulle bli psykologi som fag. I en slik prosess, med hjelp av hypnotisk avslapning blir pasienten ført i kontakt med seg selv. Inn i sitt eget teater. Pasienten lukker døren bak seg og ser på en forestilling som er skapt og regissert av den selv med hjelp og veiledning av terapeut. Inne, i det indre teateret eller på det indre lerretet, med terapeutens hjelp, setter man til rette en uvanlig, analytisk, selvinnlysende prosess. ”Kjenn deg selv” var skrevet ved inngangen til tempelet i Delphi. Det samme som Descartes gjentok ved renessansens daggry. Selvbekjennelse og selvaksept er det dypeste ”plotet” i det hypnoterapeutiske teateret.
Gjennom evolusjon har vi mennesker utviklet flere tankedimensjoner. Eksempler er: audio, visuelle og kinestetiske (kroppslige fornemmelser/følelser). I løpet av de siste tiårene har det blitt konstruert og definert en til: den ”digitale”. Det er ofte en vanskelig oppgave å håndtere all disse dimensjonene samtidig i en bevisst tilstand. Følelser er tunge ”filer” som tar stor plass i ”prosessoren” til et menneske. Å gjenhente dem akkurat slik vi opplevde dem i det øyeblikket de først sprang fram, er en nærmest umulig oppgave. Særlig med tanke på at vi samtidig er tvungne til å prosessere aktuelle bekymringer og oppgaver som hoper seg opp dag for dag. Derfor er det lett for oss å huske bilder og ord i en bevist tilstand mens det å fiske fram en følelse som hører fortiden til er svært vanskelig.
I ”REM tilstand” – tilstanden som en pasient blir ført inn i ved hjelp av en eller annen teknikk for hypnotisk avslapning, er det derimot mulig å sette til side alt det som står i veien for å oppnå nettopp dette. Slik kan vi få til å bruke hele kapasiteten i ”prosessoren” vår på det vi holder på med i terapiens løp. Derfor er det lett å fremkalle følelser ved hjelp av hypnoterapi. I det indre teateret, i vårt hode, i det ”stykket” vi jobber med kan vi oppleve alle dimensjoner i våre tanker og på den måte gjøre noe med de følelsene som ikke gjør oss godt. Det handler ofte om følelser som i lengre tid har forgiftet våre tanker, opptatt vår prosessor på et dypt plan og avskåret oss fra muligheten til å bruke den for det som er viktig for oss ”her og nå”…
For nettopp her ligger prinsippet som det klassiske teater er basert på. Døren som stenges før forestillingen begynner og som skjermer oss fra verden utenfor teaterbygningen er symbolet for selve den hypnotiske teknikken. Man blir drevet inn i seg selv. Ens egen avslapning blir synonym for teater som institusjon. Man forlater hverdagsbekymringer og skaper et indre teater hvor fortiden gjenkjennes i en livlig prosess, i alle tenkningsdimensjoner, hvor følelser er fullt inkludert. Og dette er en neste perfekt læringssituasjon. Det er ikke nødvendigvis slik at det som vi gjenhenter og gjenopplever stemmer med virkeligheten. Usanne erindringer fremkalt hos hypnotiserte pasienter var en av årsakene til at Sigmund Freud har gitt opp bruk av hypnose. Men i dagens postmoderne verden anerkjenner vi at vi mennesker er ”konstruktører”. Vi gjenskaper kontinuerlig fortiden ut av forandringer som vi går gjennom i nåtida. Ingenting er sikkert og sannheten viser sitt ansikt i form av en midlertidig konsensus mellom parter som har makt til å skape den – alt på vei mot en ny sannhet. Men følelsene sitter igjen, og det er for all del nødvendig å lære å håndtere dem. Akkurat som i drømmer – våre drømmer er metaforer for det virkelige som skjedde men følelser har kontinuitet. De er virkelige og aktuelle…
Var kong Agamemnon’s og Odyseus’s historiske tilværelse virkelig slik som Homer beskriver den? Finnes det i det hele tatt en dikter som gikk under dette navnet eller er det bare historiens løp og menneskets narrative kunst som skapte Iliaden og Odyséen – det vet vi ikke. Det eneste vi kan gjøre er å metodisk lete etter svaret i en våken og bevisst tilstand.
Når dette er sagt, så gjør ikke disse verkene mindre inntrykk på dagens lesere. Det samme gjelder hypnoterapiens analytiske indre teater. Vi kan ikke være sikre på at stykket
tilfredsstiller standardene til et vitenskapelig sannhetssøkningskrav, men vi drar nytte ut av den unike muligheten til å bearbeide fortidens følelser. Og da skjer det noe mirakuløst. Som når vi går ut av et virkelig teater, etter å ha sett et virkelig godt stykke, føler vi at vi har vokst som mennesker – at vi er i stand til å innta et nytt og bedre perspektiv…
Sanjin Salahovic
Reg. Homøopraktiker MNLH
Hypnoterapeut og tankefeltterapeut MAEPH