Det er som regel en lang historie bak hvorfor vi mennesker blir urolige og får angst. Det begynner tidlig i våre liv. Som barn opplever vi følelser som vi ikke forstår, og ikke vet hva vi kan gjøre med. Vi er for små – helt fra fødselen til ca. 8 års alder utvikler språksenteret i hjernen vår seg. For å gjøre noe med dårlige følelser bør vi sette ord på dem og dele dem med andre mennesker. Når vi opplever at disse følelsene også deles av andre, at vi ikke er alene om dem, skaper vi en slags forståelse for dem. Det vi forstår, er ikke noe å frykte, så vi blir rolige, og den dårlige følelsen inngår i en slags opplæring som styrker vår emosjonelle intelligens.
Men små barn kan ikke gjøre noe sånt. De har ikke ord de kan sette på dårlige følelser, og de må gjøre noe med dem. Da er det omtrent to valg de kan velge mellom:
1.) ”Shit happens” – jeg forstår ikke, men jeg vil heller ikke ta det tungt. Jeg finner ut av det i ettertid”, tenker de ubevisst. Og dette er et riktig valg. De vokser opp med dårlige følelser, men lærer noe om dem. De blir emosjonelt intelligente, og til slutt profiterer de på noe som i utgangspunkt var dårlig for dem.
2.) ”Jeg må gjøre noe med det nå!” – tenker de ubevisst. De begynner å utvikle kunsten å kontrollere følelser. De feier dem bort og konstruerer et mentalt liv som er fylt ut med ”bare” gode. De vokser opp uten tilgang til dårlige følelser, og selvfølgelig mister de muligheten til å lære noe om dem.
Det fungerer greit i ungdomstida og begynnelsen av det voksne livet. Det er mye underholdning på den tida, og de klarer å snu fokus bort fra de dårlige følelsene. Men de lærer ingenting, og den emosjonelle intelligensen er dårlig utviklet. Når de kommer i ”roligere vann”, nærmere 30-åra, begynner de fortrengte følelsene å dukke opp. De er så uforståelige og truende at man utvikler andre generasjons angst – angst for angst, i forhold til dem.
Da begynner det først med stress – strev etter å gjøre noe for å få tilbake roen sin. (Vanligvis bruker man tid til å gjøre ting som ikke hjelper i det hele tatt.) Så kommer det som vi kaller for ”angst”, men som faktisk er ”angst for angst”. Og til slutt, hvis man ikke gjør noe med angsten, kommer depresjon – en måte hjernen ”umyndiggjør” oss på ved å blande hormoner i kroppen på en beroligende måte. Man opplever midlertidig ro, men problemene blir fortsatt værende der i dybden. (Etter hvert begynner depresjonen å bli plagsom med hyppige angstanfall når problemene trenger oppover til ”overflaten”.)
Angst og uro bearbeider jeg gjennomsnittlig i løpet av fire besøk hos meg. Men det er ikke noen regel. Som jeg skrev over, er stress og/eller depresjon ofte viktige bestanddeler i angstproblematikken, og det kan ta tid å gjøre noe med det.
Uansett, de som blir mine pasienter, opplever et helt nytt liv etter hvert. Som regel vil den negative spiralen som drev dem nedover, forandres og rettes oppover – på vei til selvrealisering. De sykemeldte kommer tilbake i jobb.